Webterminalen

[Kare]

Andre henvendelser direkte til AleneMedBarn.no har vært som dette:

Far stiller ikke opp. Vil ikke betale bidrag og heller ikke se sønnen på nå 10 år. Har vært farsskapssak med dna test som viste at det var rett far, men han er uinteressert.

Hva kan gjøres? Hva feiler det slike menn??

(Dette lurer en mor på.)

[alenepappa]

Det kan det være mange årsaker til.
Jeg vil i mange tilfeller tro at det kan være fedre som rett og slett har gitt opp, pga, at samvær blir på mor sine premisser.
Som jeg tidligere har referert til fra andre innlegg her: "hvor mye samvær kan jeg gi far uten at det går utover bidraget".
Det finnes faktisk et metningspunkt for fedre som da "ikke gidder å stille opp".
Dette er da min erfaring, etter å ha snakket med en god del samværsfedre.
Hva angår å "ikke ville betale bidrag", så er vel dette noe som kan gå gjennom NAV, og dermed ikke styres av bidragspliktige.

[Kare]

Presisering; moren forteller at faren ikke ville vedkjenne seg gutten og dermed ville ha sak rundt dette (dermed dna- testen). At det viste seg at faren var rett biologisk far endret ingenting for farens interesse.

Moren og faren har hatt lite kontakt, da faren aldri har stilt opp og aldri hatt samvær. De bodde ikke sammen og hadde et kort forhold. Moren er fortvilet på guttens vegne, og har skrevet brev til faren flere ganger opp gjennom årene, for å få han til å forstå hvor viktig det er at gutten blir kjent med sin far. Men det hjelper ikke, og faren har aldri vært sammen med gutten en eneste helg eller dag.

Dessverre kjenner jeg til flere slike situasjoner helt konkret. Flere situasjoner også hvor faren bor i samme by, og har aldri hatt en ønske om å treffe eller bli kjent med barnet sitt. Ingen av situasjonene har noe med morens adferd å gjøre. Moren har i samtlige tilfelle holdt døra åpen og håpet at barnet skal bli kjent med faren.

Det må også gå an å diskutere og sette fokus på fedres manglende oppfølging, uten å dra inn mor. Dette dreier seg om å ta ansvar og stille opp med forpliktende omsorg av egen person. Å gjemme seg bak andre tilfelle, som ikke har noe med dette å gjøre, eller prøve å skyve ansvaret for egne handlinger over på andre, bør være et ikke-tema her.

Diskusjonen dreier seg om de menn som ikke stiller opp/ikke bryr seg om barna sine, og hvordan man kan evt få dem til å gjøre det, eller hva som bor i slike mennesker som fornekter egne barn.

Med utgangspunkt også i flere mailer med samme tema, er dette en aktuell og høyst betimelig spørsmålstilling.

[lufe44]

Hei! Har samme dilemma jeg.Datter på 2 år som faren fortsatt ikke har sett.Siste kontakt var da jeg fortalte han at jeg var gravid,hvor han presiserte at det var uønsket men at hvis jeg valgte å få barnet skulle selvfølgelig han ta sitt ansvar.
Pr i dag består det i å betale bidrag. Det er da tydeligvis hans oppfattelse av å ta ansvar.Jeg har prøvd utallige ganger å få han på banen men det nytter jo lite når han gjør seg utilgjengelig på tlf.Tar rett og slett ikke tlf når jeg ringer.Har også prøvd fra andre telefoner men tror nesten han har en innebygd radar for når det er jeg som ringer for han tar ikke tlf da heller.
Jeg har vel mer eller mindre lagt det på is foreløbig.Kan liksom ikke tvinge en mann på 60 år til å ta ansvar når han så tydelig ikke ønsker det.Har vel funnet ut at det er lite å få gjort noe med,og har vel også kommet til at et påtvunget samvær kanskje ikke ville være noe godt sam
vær....i hvertfall ikke for vår datter.Men det er jo hans tap foreløbig som går glipp av oppveksten til verdens nydeligste lille jente.Jeg får håpe det en vakker dag går opp for han.
Så...ingen trøstens ord her dessverre.Bare en konstatering av fakta.Noen mennesker er faktisk så kalde at de orker å ignorere sine barn fullstendig
_________________
Hva hadde vel verden vært uten meg??

[T.H]

Ja dette er fælt å høre om! Har heldigvis en som stiller opp, selv om det er mye fram og tilbake med avtalene.

Flott at AleneMedBarn.no har en spørreundersøkelse på dette, blir spennende å høre hva vi medlemmer har svart!

KARE når får vi svaret på de spørsmålene vi svarte på? Håper alle har svart?

[lillemamma]

Da jeg fikk min sønn etter å ha vært alene siden 3 mnd graviditet, skjønte jeg at dette ble noe jeg måtte takle alene.

Men jeg fikk en advarsel fra min onkel - En dag kan det være at NN dukker opp og har fått en "omvendelse" og vil være pappa.. den dagen må du være forberedt på og ta forhåndsregler.

Det gjorde han.. etter han fikk seg dame ble han plutselig interessert i å være pappa. Først ringte han to ganger da barnet var 4 år,, for så å plutselig bli borte over et år. For så å ringe på barenet bursdag. Jeg har hele tiden vært så dum/snill at jeg har orientert barnefar om ungen, sendt bilder, brev og holdt familien hans oppdatert. Uten å få et livstegn. Hvorpå gavene ungen sendte i farsdagspresang ble returnert- uåpnet. Meget sårende for ungen!!!

Etter jeg sa meg villig til at han og madammen sku få komme på besøk og få treffe ungen - og etter å ha fått rødløper med ferdig opplegg, pluss at jeg fikset overnatting mm i nærheten - så får jeg det glatte lag... Trussler - fysisk og psykisk - kritikk for å ha vært en dårlig mor som ikke har gitt ungen nok omsorg, kritikk for at jeg sku hatt mange onkler her... noe som IKKE har skjedd... og stregt tatt ikke er hans sak etter 5 år. Han ville jeg skulle bli sjalu for at han hadde fått seg dame og skulle gifte seg - og nå...uten å bli kjent med barnet først skulle jeg ver så god betale halve flybiletten til andre kanten av landet og sende ungen til ham en gang i måneden... Hvis jeg var en dårlig mor så hadde jeg sendt ungen, det skjer ikke...

Det er nå jeg må ha barnet hos meg om natten fordi han har mareritt om å bli sendt alene med fly - han klarte nemlig å starte å forberede ungen på dette uten min viten på telefon. Nå får ikke barnet snakke alene med faren sin lengre - jeg må passe på.

Og jeg får brev fra advokat med trussler og press fra den kanten også...

Taktikk for å ta det jeg har av selvtillit... og egentlig skape uro rundt ungen. Noe som ikke vil skje! Så det er ikke bare bare når "NN" plutselig dukker opp.. synes ikke en gang han fortjener tittelen far...
Og kjempe kjempe sårt for ungen som tross alt hadde det stabilt før dette. Er mange der ute som er gode gutte-herre eksempler for barn, besteforeldre og onkler - hvis det skal ende opp med trussler og kaos er det ikke verdt d for barnets del...

[Eva]

Er ikke dette veldig mange som svikter barna sine på denne måten? Er det ikke barnevernet som skal bistå når barna svikter?
Ikke slit deg ut på en far som svikter, bruke kreftene dine på barna og tenk at du tar det ansvar far ikke klarer!

[aman 35]

Hei.

Jeg har akkurat samme problem. Har en sønn på 4,5 år far viser ingen intresse. Han betaler bidrag men det er og alt. Han har sett sønnen sin engang å da var han 1,5 år. Fikk da en sms etter noen dager at han ikke ville ha noe mere kontakt... Synest dette er forferdelig trist Men jeg kan ikke gjøre noe med det....

Men jeg lurer på hvordan forholde seg fremover? Sønnen min har mange spørsmål å jeg prøver og svare så godt jeg kan,og så ærlig jeg kan men det er ikke lett.... Håper jeg kan møte noen her som er i samme situasjon savner veldig noe å dele litt erfaringer med

[Gjest]

Hei.
eg er i en liknende situasjon.
Min eksmann har fått seg ny samboer som han har fått 2 barn med. Nå har samboeren fått for seg han ikke får lov å ha mer kontakt med sønnen. Sønnen min er 7 år. Faren bor langt unna og jeg fikk beskjed om dette pr sms. etterpå han jeg ikke fått tak i han, Vanskelig å vite kva ein skal sei til gutten når han spør etter faren.

[sussimor]

Jeg har aldri vært sammen med barnefaren, men da jeg blei gravid så blei han like glad som meg, å lova å stille opp osv.
Under graviditeten så har det vært masse surr... Han har vært skikkelig dårlig på å vise at han bryr seg og på å egentlig ta kontakt. Har også vært en del krangling... som har ført til at han aldri tar kontakt med mindre jeg gjør det. Det har vært veldig slitsomt..... Han tåler heller ikke at jeg har meninger/sier ifra, for så fort jeg gjør det, så backer han unna...! Det har han gjort i hele svangerskapet og selv nå etter ungen har kommet til verden!

Han LOVA meg at han skulle bevise at han blei en god pappa når ungen kom, men jeg syns ting bare har blitt enda verre....

Han glemte 6ukers kontrollen... da blei jeg litt skuffa, for vi hadde prata om den bare noen dager i forveien... Han gleda seg såååå til å bli med, så glemte han den. Kanskje ikke dere syns det er SÅ stort, men for meg som bare har opplevd dritt rundt han, så syns jeg hver minste ting blir veldig mye....

Det som er så bra, er at han er jo helt oppslukt når han er med ungen! Han var skikkelig interessert de 2 første ukene...! Etter de ukene, så har det igjen blitt mye surr... Jeg har reagert på ting rundt han, som han ikke klarer å skjerpe seg på, å det har da ført til at han ikke vil ha kontakt - å holder seg helt vekk.
Jeg har prøvd å få han til å skjønne hvor viktig det er at ungen har pappan sin... Men uansett hva jeg skriver og sier til han, så bare jatter han med eller lar vær å svare......

Men nå har han ikke sett ungen sin på 2 måneder !!!!!!!!! Det har han valgt helt selv..... ungen er snart 4 måneder! Som vil si at hani ikke har vært der halve levetida engang..... Å han som skulle virke SÅ interessert også!
Så etter 2 mnd nå så sprakk det for meg... Så JEG tok kontakt nok engang, noe alltid JEG gjør... som jeg tydeligvis ikke skulle gjort....

Jeg sendte han et brev på Facebook hvor jeg spurte så enkelt som "Når har du planer om å se sønnen din igjen? Du virker jo sååå lite interessert! Det er nå 2 mnd siden du har sett han!" - noe sånt skreiv jeg...
Å det han ville , var å ha møte på Familiekontoret. Noe jeg ikke er interessert i. For det første så er ungen likevel altfor liten til å være hos han enda, som får meg til å lure på hvor han vil hen med det der.....
Å uansett hva jeg spør han om eller sier til han, så får jeg aldri svar på noenting... ! Han holder helt tett.... å det, uansett om jeg nevner sønnen i ting! Som igjen vil si at jeg ikke føler vi har noe behov for å "dra det så langt". Jeg mener vi er voksne nok til å ta dette til oss - og ordne opp nå EN gang for ALLE! Jeg sendte det på brev til han, å ba han komme ned her så vi kunne prate. Å det verste er jo at han nok engang ikke svarte meg...!
Hvordan kan han forvente at jeg vil gjøre noe sånt når han har gått 2 måneder uten å gi noe lyd fra seg? Å så fort JEG tok kontakt, så kommer han med dette... - noe som igjen får meg til å tro at det bare var noe han fant opp der og da, fordi han ikke visste hva han skulle komme med, når jeg NOK ENGANG tok kontakt.....

Det er såååå mye mer jeg skulle forklart her inne, men da hadde jeg aldri blitt ferdig....
Noen av dere mener nok at vi burde gått i sånn samtale, men jeg vet at jeg hadde likevel ikke fått noe mere svar på ting. For hvorfor skal han plutselig klare å svare for seg på et sånt møte, når han ikke klarer å svare for noe - til meg.....
Så nå har jeg fått NOK! Nå velger han hvertfall å gi F... Så nå orker ikke jeg mer å prøve å få han til å forstå.....
Ungen har ikke engang kontakt med familien hans, noe som også er hans feil.... =/