Webterminalen

[malle]

Jeg er selv alenemor og har et kjempe godt samarbeid med barnefar. Men blir til stadighet sjokkert over å høre og lese om hva de som har den dagligeomsorgen for barnet/barna får seg til å gjøre. Lurer på når de som har dagligomsorg skal forstå at det ikke er hverken barnefar/barnemor det går utover når de nekter samvær, er det ingen som her tenker på at det faktisk er barnet som lider under dette.
Dere som sitter med den dagligeomsorgen må jagge begynne å tenke på barnet og slutte å sabotere samværet den skal ha til den andre forelderen (jeg har full forståelse at det gjøre hvis det er snakke om vold, misshandlig og overgrep for da skal ikke den andre ha rett til samvær). Har lest en del og selv erfaring fra min samboer (gjelder da han sitt barn med eksen hans) hvor mor til stadighet setter kjepper i hjulene for samværet og lager en all slags mulig krøll. De mødre som holder på slik må begynne å se i seg selv og se hva de faktisk gjør med barna sine. Jeg tror/vet at i 98% av tilfellene så sliter barna utrolig masse med sine egen følelser og blir usikkere på seg selv. At en mor tror ho sitter med så stor makt fordi hun sitter med den dagligomsorg og kan ødlegge et samvær så mye som enkelt av disse mødrene gjør er helt utrolig. Slik mødre er ikke annet en egoister etter min mening. Har selv opplevd eksen til min samboer få slike "anfall" hvor hun gjør alt i sin såkalte makt for å ødlegge barnets samvær med far. Jeg fatter ikke at vi som foreldre klare å gjøre barna våres så vondt med å ta fra dem den retten til å se/være sammen med den andre foreldren. Nei dere mødre/fedre som holder på slik burde skamme dere. Begynn heller å tenk på hva dere gjør mot barna deres når dere holder på slik. Få det inn i hodet at det er ikke den andre foreldren dere straffer(for den er voksen og klarer å takle disse konfliktene) men er faktisk barnet som straffes her og det er helt feil.

[vivvi]

Synes dette bir litt feil jeg da.

Det er vel et langt større problem med de som ikke har den daglige omsorgen.

Å ha den daglige omsorgen for barna gir en ikke makt,men et langt større ansvar. Mitt inntrykk og mine erfaringer er at dette ansvaret blir godt ivaretatt av de aller fleste.

Veldig tvilsomt at sabotasje av samvær er et virkemiddel som blir mye brukt av de som sitter med den daglige omsorgen.

Du skoffer en stor gruppe mennesker under en kam her.Skulle man sette disse gruppene opp mot hverandre,altså 1.Foreldre med daglig omsorg som boikotter samvær og 2.Samværsforeldre som boikotter samvær,så vil du garantert finne at det blir flest i gruppe 2.

Når det er sagt så burde det ikke ha vært noen i disse gruppene i det hele tatt.

[Sigmafred]

Jeg må si meg helt enig med denne moren, MALLE . Jeg er far til 3 nydelige barn, 1 pluss 2 med to forskjellige, men har ikke ikke fått mulighet å ha samvær mer enn noen få år pga av at mor ikke vil bo med far (meg) og deretter saboterer samvær. Sikkert vanskelig jeg og at de ville være alene eller med den de traff underveis, noen faller fort for de, som jeg. Men samvær med ungene skulle jo vært naturlig for begge foreldre.

Det er mange varianter av samvær, godt og dårlig samarbeid og sabotasje fra begge hold, men det er også i stor grad at regelverket som skaper konflikter.

Jeg har kjempet om 50% samvær (delt bosted som ikke kan dømmes) Har barn som har tvangs tanker og handlinger også vedr. mor plutselig flytting fra østfold til vestfold. Her starter problemene for ungene men ingen i rettsapparatet tar hensyn til dette, de må nå få ro til å etablere seg. (hun flyttet nær sitt eget barndomshjem)

Har utalelse fra barne og ungdoms pshykolog at barna virkelig trenger begge foreldre i en mest og best mulig samværsfordeling og at jeg som far fikk delta så mye som mulig. De trekkene jeg så vedr. adferdvansker stemmer med helsesøster og pshykologens oppservasjoner.

Dette ble lagt til side i retten og resonert med at dette var generell utalelse og reaksjon vedr. barn. Hvor er da hensynet til barnets beste?

At jeg flyttet med med min eldste sønn på 17 år som hadde første året på videregående, kunn 300 m unna barn og mor, (samme skole krets) bodde der ett år med kunn annenhver helg samvær med mine to minste og dette føles helt ubegripelig.

Mor har motarbeidet hele tiden som jeg virkelig ser barna lider av.

To ganger gjennom rets apparatet og siste runde kostet meg over
100 000,- mens mor fikk fri rettshjelp.

Dette er kort versjon og jeg skal love at den lange versjonen er mye verre. Og at noen av oss voksne lider gjennom våre barn. Men at regelverk og system støtter opp urettferdigheten og gjør den 100 ganger verre trodde jeg ikke. Der er endel dommere, kundebehandlere i NAV og deler av rettsystemet fullstendig udugelige.

Jeg kan ikke si noe annet at jeg føler med de som virkelig kjemper for at barne skal få en så rettferdig fordeling som mulig etter foreldrenes enighet.
[size=18][b]Hvis ikke foreldrene ble enig skulle det selvfølgelig vært delt bosted 50-50. Lik deling på utgifter og inntekter. Den ene forelder har ikke mer rett til ungene enn den andre, det er ungene som har rett til begge foreldre. Kan ikke den ene eller andre følge opp fordelingen så må det forhandles frem. Dermed kan hverken far eller mor stikke i fra sine forpliktelser[/size][/b]